Jeg har sett han.. Han kom på besøk i helgen. Sent natterstid, natt til lørdag. Guden Pan, som i følge Gresk mytologi er for evig forbundet med glede og begjær.
"Pan regnes ikke som noen skjønnhet, og skikkelsen hans er ofte beskrevet som ung og med mange dyriske trekk. Han har ansiktet til en bukk, hale og klauver og i pannen har han bukkehorn. Selv moren ble redd han da han ble født og åpenbarte sitt rødmussede fjes, med klauver og horn. Hermes, derimot, ble lykkelig over denne viltre krabaten som skapte så mye latter og glede.
De kalte han Pan fordi han gjorde alle så hjertens glade."
Så hvorfor kom han hit? Hvorfor akkurat til oss? Jeg har mine tanker om det.
Først av alt, kanskje fordi middagen med selektert drikke til, var så hinsides vellykket. Resepten er enkel: Finn noen meget utfordrende oppskrifter og skaff drikke som matcher maten perfekt. Se igjennom fingrene på budsjettsiden. (!)
Deretter - legg det hele opp til at perfekt samarbeid mellom din levsledsager, kompis or whatever, blir et must og et suksess kriterie for å få det hele i havn.
Spe på med god zippe-drikke, altså god vin en zipper til imens mann danser imellom panner og kaseroller. Se hverandre dypt inn i øynene opptil flere ganger imens dere bekjenner høylydt - Jobbe på storkjøkken? - Aldri i værla!
Å innerst inne tro at en har tatt vann over hode og begitt seg ut på noe ugennomførlig - for deretter og oppleve det motsatte - det er da Pan kan komme på besøk. En sånn intens glede og et begjær til livet som savner sidestykke. En happening som føyer seg inn i rekken av magiske øyeblikk alle mennesker vil kunne komme til å oppleve noen ganger, eller mange, igjennom et langt liv.
Med magiske øyeblikk mener jeg øyeblikk og opplevelser som er så spesielle, at de fester seg godt i hjernebarken og kan taes frem igjen ved behov, på en slik måte at man tror man gjenopplever det hele. Lukke høynene og la filmen rulle over hjernekinoen.. Etter en rask titt i mitt bibliotek for magiske øyeblikk, ramser jeg opp et par av høydepunktene her:
Der jeg satt godt tilbakelent i en 3 timers solnedgang under et oliventre, med god skinke og rikelig Chianti Classico og speidet utover det praktfulle Toscanske landskapet. Bonden nedenfor, som uten stress av noe slag, med sin traktor av sen 1950 årgang harket opp firkantede traktoregg nede på jordet.
The Gateway to Sahara som det kalles. Der vi overnattet etter en laaang busstur igjennom Tunis, på en buss som var alt for liten og uten aircondition. Å spasere aftentur ved sanddynene i Sahara, med en stjernehimmel så mørk og detaljert som du aldri har sett den før.. Total stillhet. Tankene som dukker opp om at dersom du ikke er forsiktig, så stanger du hode tvers igjennom stjernenatten.. Merkelig, men alikevel totalt magisk..
Første gang jeg så Ankor, var det så mektig at jeg måtte ta telling og bruke noen minutter på meg selv, helt for meg selv i ytter beundring av dette gamle byggverket. Der ved inngangen til den lange brostensbelagte veien bort til tempelet satt jeg, stille for meg selv og kunne ikke annet en å måpe. Tiden spillte på ingen måte noen som helst rolle her. Verdens største relgiøse byggverk og lille meg.
La det være nevnt, jeg er en herre med særs høydeskrækk. Så når jeg etter å ha tatt meg til topps, ved å klore meg til blods på hake, fingre, armer, buk og knær, med alvorlig og pulserende dødsangst, stå på toppen og skue utover den norske fjellheimen - da var livet stort. Større enn noe annet.
La Dolce Vita.. Å sitte på terasseresturanten der, med utsikt over Comosjøen og solen som daler ned borte i fjellheimen i Sveits et sted - er utifra det lille jeg kan påberope med å forstå - total livskunst.. Beskue den Italienske sosieteten som bruker denne resturanten som et samlingspunkt, der de kommer i sine Porcher og Ferrarier: Elegante herrer med italienske dresser og deres kvinner i kjoler og "
Dronning-sonja-hatter". Etter et par timer med aperitif i form av champagne, spasere over til bordet i resturanten og spise seg igjennom italia. Bruke timesvis.. *sukk*
Klart magisk..
Alene på den kinesiske mur.. Solnedgang på Red Rock i Sør-Afrika. Brøleapene i jungelen i Guatemala.. Templer, alle templene. Menneskene. Livet.
Kunne brukt dagesvis på å skrive om mine magiske øyeblikk, men tilbake til fredagen, middagen og Pan..
Etter å ha kokkulert oss igjennom alt, etter å ha vært våre egene kokker og kelnere - satt vi tilbake i stolene og var fornøyde, beruset av kjærlighet og vin. Og vinen var god. Et fransk munnhell går som slik: "Jeg kan ikke huske hva byen het, jeg kan ikke huske hva jenta het - men vinen var en Chambartain"..
Og slik var det.. Jeg sovnet i stolen, ute på terrassen i 0030 tiden. Overveldet av livet og ved Pans fingre som rørte ved meg.
Pan is dead - Long live Pan!
