One toke over the line sweet Jesus...

Sang Brewer and Shipley en gang på slutten av 60' tallet. Vietnamkrigen hadde satt sine spor og de fleste var i grunn opptatt med å protestere på alle mulige måter. Jeg også. Jeg bare visste det ikke. Ikke da.

- Englene må ha tatt fri i aften sa jeg til min kjære. Dagen etter et knallhardt soiree sammen med Disen-mafian, oppe hos Cosmos på Eikefjellet. Det ble servert indisk kylling et_eller_annet, med ris, nan og alt som hører til. Suksess (!) Banzaipannebåndet med den blodrøde solen midt på, og de japanske skrift tegnene for Kamikaze - guddommelig vind - på sidene gikk rundt. Alle ville, og skulle ha, en flik av denne... gudommelige vinden... som satte sitt særpreg på denne kvelden.

Etter at Brewer and Shipley stille og rolig hadde fremført sin protest denne søndags ettermiddagen, tonet Bob Dylan rolig inn i stua her hjemme i Linjeveien. Automatisk, søtt og bare så grovt Bob kan gjøre det. Bob har igrunn mye fornuftig å fortelle dagen derpå, om man bare låner bort øret.

"A worried man with a worried mind -

No one in front of me and nothing behind

There's a woman on my lap and she's drinking champagne...."


Ja.. slik følte jeg det, i det Disen-mafiaen entret kåken hos Cosmos. Lettere panisk med stoisk ro. Et mellomstadie på en måte. Først var det maten, så var det alle disse menneskene. Vel, noen hadde jeg jo hatt gleden av å treffe tidligere. Sommerfeien i Kroatia sist sommer som vel må klassifiseres som "great sucsess" Intet mindre. Men det var bare deler av mafiaen. Nå derimot.. troppet de opp fulltallige. Nye ansikter. Historiene fra i sommer skulle personifiseres og komme til virkelighet. Ville historiene holde mål? Ville det vise seg sannhet i forventningene?

"Standing on the gallows with my head in a noose

Any minute now I'm expecting all hell to break loose"

Men det skjedde ikke. Inn rullet verdens vakreste mennesker. Genuint hyggelige og bittelitt nesten ikke noe å snakke om beruset. For en herlig gjeng.

Etter en liten mingleting ønsket Master of Teh Castle velkommen og folk satte seg til bords. Mat og drikke. Mere drikke.. Stemningen steg i takt med tomme vinflasker og Banzaiskjerfet som gikk sin seiersgang rundt bordet. Jeg trivdes. Ytterst.
Noen tok ordet, noen sang, noen flagget sin sympati for et fotball lag som vistnok heter Schjid, skjeid (?) eller noe i den duren.
Uansett - usedvanlig hyggelig. Passiaren rullet lett imellom vinglassene og de vennelige smilene.


"This place ain't doing me any good

I'm in the wrong town, I should be in Hollywood

Just for a second there I thought I saw something move

Gonna take dancing lessons do the jitterbug rag -Ain't no shortcuts, gonna dress in drag

Only a fool in here would think he's got anything to prove"

Etter måltidet - musikk og foredrag. 2 foredrag faktisk - multimedia style. Kåres lærerike leksjon om Herr Johan Strauss D.Y. samt vårt eget, noe mindre kvalitetsbefengte memoirer fra Den norske Japanekspedisjonen 08 (D.N.J.E.08). Mer vin.......

"People are crazy and times are strange

I'm locked in tight, I'm out of range

I used to care, but things have changed"

Å slik var det og ble det.. Sentrifugal-nervene jeg hadde følt før Disen Swingers sto i døra, hadde roet seg med litt over 100 pro cent. Historiene om den kjekke høye mørke karen med brillene og selveste Don Gelatto stemte på en prikk slik jeg hadde sett dem for meg. Historiene om de andre også.. Alt stemte.. Hele symfoniorkestret spillte unisont og rent denne kvelden.. Og jeg kan love dere alle - denne konserten blir det lenge til jeg glemmer.


Tilbake i stua i Linjeveien, dagen derpå, forsvinner Bob og det blir stille. Stillhet men langt i fra tomhet. Jeg smiler fra øre til øre. Tiltross for for tømmermenn og et litt vrient biologisk kloakksystem kjenner jeg meg tilfreds.

Maia... kan du hente paracett og et glass vann til meg.. ??

Jeg har overgitt meg.